De øvrige slepes til Breistein og den største gruppen til Manger, og får en vesentlig enklere vei ut i havet, har det vist seg. Så skal merdanlegget på Evanger demobiliseres, og det er bare å vente og se om Vossolaksen som er produsert i prosjektet fortsetter å komme tilbake til Vossovassdraget som en reetablert, levedyktig og selvbærende bestand. Hvordan har så prosjektet fungert rent praktisk, hva er forventningene både for laksen og lokalsamfunnet, og hva hvis bestandsøkningen i elva vil vise seg å kun være et blaff? Redaksjonen har slått av en prat med noen av de som har vært involvert i prosjektet: Du får en enklere hverdag nå som produksjonen på Evanger avsluttes? «Jau, men det har vært fem spanande år som det har vært fantastisk kjekt å vera med på. Mykje å læra, mykje å gjera - for mykje til tider. Men får vi laksen tilbake te elva, så er det verdt innsatsen». Du er villaksentusiast, og legger ikke skjul på din skepsis til oppdrettsnæringen – litt fundamentalistisk til tider vil noen si – kommentar? «Eg legg ikkje skjul på det eg meiner. Oppdrettsnæringa var hovudfienden» – (pause) – «men litt mindre fiende no. Dei har vist stor glede og vilje til å vere med på ei suksesshistorie som kan bidra til å betre omdømmet, og gjekk inn med godt med midlar. Men oppdrettarane må også bidra til bærekraft. Har vanskeleg for å sjå at trusselfaktorane har vorte mindre. Lakselusa og rømt laks må nedkjempast, også om det skulle føre til mindre oppdrett i området».

Geir Ove Henden Daglig leder ved Voss Klekkeri